Hva jeg viser deg

bitmoji-kumlokk

Det er klart det ser trivelig og fritt ut, når jeg lunsjer ute – midt på dagen, sammen med en venninne eller to. Det som ikke synes er at jeg resten av uka, eller måneden for den del, spiser lunsjen min hjemme – mutters alene. Tusler rundt inne, mellom sofaen og senga. En klesvask som brettes er en liten seier, og er jeg heldig kan jeg nyte en kaffe i solsteiken på trappa. Men uten en eneste kollega å skravle med. Ingen dårlige historier, ingen kreative utbrudd, ingen faglig utvikling, ingen mestringsfølelse når jobben er gjort, ingen lønnslipp eller ferie. God utdannelse og over 15års erfaring som snart er utdatert og verdiløs.

Og ikke har jeg noe godt svar, når folk spør hva jeg jobber med, for jeg har ingen jobb lenger.

Og ja, vi kan somle om morgenen, for jeg skal ikke rekke noe. Men om andre foreldre titter misunnelig på at vi slipper stress og mas, så vit at det jeg ønsker meg er morgenstress og en jobb å reise på. Tenk også på at helsa gjør at jeg sjelden klarer å være med barna en hel dag, alene. Og få vet at det er over 1 år siden jeg klarte følge guttungen på trening, og at ungene har gått på skiskole hver vinter de siste årene. Jeg har aldri vært med. Har et hav av tid å bruke på ingenting, og det er oftest det jeg makter. Noe å være misunnelig på, eller ønske seg, det er ikke.

Jeg savner å kunne delta, å være en likeverdig samfunnsborger, som går på jobb og er med i verden. Jeg vil ikke være en av «dem» som står utenfor, som ikke bidrar og som lever på nav. Men jeg har ikke valgt min helse, jeg ble rammet av en sykdom som viste seg å være kronisk, og ingen kan si meg når eller om jeg i det hele tatt blir frisk igjen. Jeg er nødt til å akseptere at tilværelsen min er slik akkurat nå, og at det er begrenset med behandling og hjelp tilgjengelig. Så takk for velferdsstaten som gjør at jeg i hvert fall slipper å bekymre meg for økonomien, i tillegg til at kroppen ikke fungerer.

Jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg har et ganske begrenset, men godt liv, som jeg prøver å fylle med gode opplevelser og fine folk. Derfor er det gjerne solsiden jeg viser deg når jeg av og til beveger meg ut i verden. Og jeg tenker det er best sånn, både for deg og meg. Så kan jeg føle meg normal i ny og ne, mens du slipper å forholde deg til den ubehagelige sannheten om at invalidiserende sykdom kan ramme hvem som helst.

En tanke om “Hva jeg viser deg

  1. Det er mang som lider som det du gjør. Men man får jo ikkegjort noe med det. Vi burde karnsje vært Merket på en måte!! Men hvem vil vell det ???? Se for deg alle som Lider av noe!! Det blir vell ett lite 17 Mai tog tror jeg. Det er ingen ting ‘ Vi » kan få gjort .Så vi får SE oss om. Karnsje det er en av din nærmeste nabo som også Sitter der . Ellerkarnsje Ligger der ???ja hva vet vell jeg om det. For jeg ligger jo bare her!!Prøv det om dere vil !! For det gjør innmari vondt!Å bare ligge her og glo.Ha en kjempe fin dag om du kan. Hilsen 1 Nabo 😇👍

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: